Alt du alltid har hatt lyst til å vite om valget

Hvorfor er det norske valgsystemet udemokratisk? Er det slutt for Venstre? Og når bryter SV ut av regjering? Jeg har intervjuet valganalytiker og statsviter Svein Tore Marthinsen (35) fra Fet. Han forklarer alt du måtte lure på om valget (men aldri turte å spørre om):

  • Vi fikk den laveste valgdeltakelsen siden 1927 med under 75 prosent. Hvorfor?
    – Det henger sammen med at det ble altfor mye fokus på spill og regjeringsspørsmålet og lite fokus på politiske saker. Det demobiliserer velgerne. Dessuten liker velgerne klare alternativer, det var det ikke på borgerlig side.
  • Ap tjener tradisjonelt på høy valgdeltakelse, men klarte likevel å mobilisere?
    – Ap har et voldsomt valgkampapparat som settes sinn i innspurten. Man må ta av seg hatten for denne mobiliseringen. Det handler om egen dyktighet og andre partiers udyktighet. Regjeringsfokuset var en fordel for Ap som har vist seg styringsdyktige.
  • Hadde du trodd at Ap igjen kunne bli et 35-prosentsparti?
    – Før finanskrisen trodde jeg Ap skulle slite med å nå 30, men med nedgangstidene fikk partiet et løft, og sosialøkonomen Jens Stoltenberg fikk vist sine beste sider. Valgresultatet er imponerende.
  • Internett og mobil er framtidas måte å stemme på. Hvilke partier tjener på det?
    – Nye stemmemetoder kan øke øke deltakelsen, særlig blant de unge, og de søker ofte til ytterpartiene, SV og Frp. SV sliter for øyeblikket og Frp er det største ungdomspartiet.
  • Hvordan kunne Venstre havne under sperregrensen til Lars Sponheims store overraskelse?
    – Det var en skrell for meg også. Partiet pleier å være gode til å mobilisere. Venstre hadde en kjempesjanse til å framstå som selve miljøpartiet med et kamelslukende SV i regjering, men mislyktes. Isteden snakket partilederen om regjeringsalternativer og skrev under på garantier mot Frp. Det kan også ha vært en bommert å peke på Erna Solberg som statsminister. Partiet mistet en del velgere til Høyre, flere enn de som stemte taktisk sist.
  • Venstre beholder distriktsmandatet i Akershus?
    – Venstre er et urbant parti og står sterkt i Oslo og Akershus. Men tilbakegangen er den samme her, så jeg kan ikke se at det har vært noen Abid Raja-effekt.
  • Kan Venstre reise seg igjen uten Sponheim?
    – Ja, Venstre har en del underliggende velgerstrukturer på sin side; stadig flere får høyere utdanning og samfunnet gjennomgår en sentralisering/urbanisering og liberalisering. Det bør legge til rette for at Venstre skal komme seg på beina. Men partiet har fått en skikkelig karamell og trenger nok litt tid. Ikke så viktig hvem som blir leder. Personeffekten er overdrevet.
  • Sentrum er knust. Ser vi en polarisering og toblokkstenking også i Norge?
    – Sentrum fikk seg en skikkelig trøkk med Venstre under sperregrensen og historiens dårligste KrF-valg. Sentrum er betydelig svekket, men kan ikke avskrives. KrF, Venstre og Senterpartiet er kommet for å bli.
  • Er det bare Erna-effekt som berger Høyre?
    – Nei, det er veldig overdrevet. Høyre og hun har vært gode i valgkampen, men framgangen handler veldig mye om skole. Det er den viktigste saken for velgerne, og partiet har en veldig høy standing her. Høyre tok velgere fra Frp og Venstre.
  • Også denne gang fikk de borgerlige flest stemmer, men de rødgrønne har flertall på Stortinget?
    – Det henger sammen skjevheter innbakt i valgsystemet: Arealfaktoren eller utkanttillegget og styringstillegget. Det første gjør at det står langt færre stemmer bak et mandat fra geografisk store Finnmark enn lille Oslo. Valgordningen gir også ekstra mandater til det største partiet. Begge deler har gått i favør de rødgrønne de to siste valgene.
  • Bør valgordningen endres for å bli mer demokratisk?
    – Partiene er jo enige i dette systemet som ble vedtatt i 2003. Men det bør diskuteres på et prinsipielt grunnlag. Mange her hjemme snakket om en demokratisk skandale da George W. Bush ble president siden Al Gore fikk flest stemmer i 2000. Hva med vårt eget system? De borgerlige partiene fikk cirka 50.000 flere stemmer enn de tre rødgrønne denne gang.
  • Det er ikke lett å forklare at Dagfinn Sundsbø (Sp) ikke får utjevningsmandatet når han får 127 flere stemmer enn Knut Arild Hareide (KrF)?
    – Det henger sammen med at utjevningsmandatene først blir fordelt på partiene. KrF fikk mange flere enn Sp, og da det kom til Sp var utjevningsmandatet i Akershus allerede opptatt. Sp fikk i Troms og Buskerud der de var nærmere direktemandat, det slo ut i Sundsbøs disfavør. Men Sp gjorde et dårlig valg i Akershus, og går mer tilbake her enn landet for øvrig.
  • KrF gjør sine to dårligste valg noensinne under Dagfinn Høybråten. Er ikke kristenfolket lenger en maktfaktor i norsk politikk?
    – Høybråten har ikke lyktes, men det er for tidlig å avskrive KrF selv om partiet kjemper motstrøms i forhold til de underliggende strømningene nevnt i stad. I tillegg har vi en sekulariseringsprosess som pågår hele tiden. Samtidig finnes det en del mannlige kjernevelgere som finner Frp mer tiltrekkende, blant annet i Israel-spørsmålet, men muslimfrykten slår inn også inn. Frp gikk bort fra aktiv dødshjelp i valgkampen for å unngå lekkasje andre veien igjen.
  • Kan KrF lide samme skjebne som Venstre?
    – Det kan skje hvis ikke trenden snur. Situasjonen er skummel, men KrF har et bedre kjernegrunnlag enn Venstre – ikke minst eldre kvinner – som alltid stemmer KrF.
  • Venstre og SV går tilbake. Er ikke folk opptatt av miljø likevel?
    – Dette er et paradoks. Miljø er den nest viktigste saken for velgerne etter skole, men begge miljøpartiene går tilbake. SV blir spist opp av Ap i regjering, mens Sponheim glemte å heise miljøfanen.
  • Frp gjør tidenes beste valg, men havnet lavere enn sommergallupene som vanlig. Hvorfor holder de ikke helt inn?
    – Politikken blir satt under et voldsomt kritisk søkelys av de andre partiene. Frp mistet dessuten troverdighet da Siv Jensen avlyste en del saker underveis for å tilpasse seg regjeringsambisjonene. Partiet hadde heller ikke full klaff med sakene, den politiske agendaen, og fikk opp sin beste sak – innvandringspolitikken – først helt på slutten av valgkampen.
  • Hvorfor står Ap og Frp så sterkt på Romerike, mens Høyre er store i Vest-regionen i Akershus?
    – Dette henger sammen sammen med velgerprofilen på Romerike der folk har lavere utdannings- og inntektsnivå enn i Asker og Bærum. Høyre har taket på dem med høy lønn og utdanning.
  • Gallupene sprikte i alle retninger. Skal vi slutte å tro på dem nå?
    – Målingene er kommet for å bli, men instituttene må se på og være åpne i forhold til metodene som blir brukt. Mediene må også være mer edruelige og ikke skrive «fosser fram» når tallene er innenfor feilmarginen.
  • Valgdagsmålinger er heller ingen eksakt vitenskap?
    NRK ga SV 10 prosent klokka 21 valgkvelden. Kristin Halvorsen ble hyllet som helt og ekspertene diskuterte SVs framgang. Pinlig. For det var riv ruskende galt. TV2 traff igjen best på valgdagsmålingen.
  • RBs siste fylkesmåling bommet med 5 prosentpoeng for Ap i Akershus. Feilmarginer?
    – En del av forklaringen. Med en feilmargin opp mot 4 prosentpoeng for de store partiene, kan det teoretisk være 8 prosentpoeng forskjell fra en måling til en annen – uten at det har skjedd noe som helst. Men RBs måling kunne ikke fange opp den voldsomme mobilisering da siste dagene.
  • Og de rødgrønne sitter trygt i fire hele år?
    – Jeg er spent på SV. 2011 kan bli et veivalg. Det er grenser for hvor mange dårlige valgopplevelser Kristin Halvorsen tåler. En ny nesetyver i lokalvalget om to år, kan føre til at SV trekker seg fra regjeringen.

Seierherren som tapte

  • Det må føles bittert for Senterpartiet og Dagfinn Sundsbø å stå uten stortingsplass i Akershus etter dette valget. Kampen om det siste mandatet sto nok en gang mellom de to tidligere sentrumskameratene Sp og KrF, men denne gang var det Knut Arild Hareide som trakk det lengste strået. For fire år siden tok Åslaug Haga utjevningsmandatet på bekostning av Valgerd Svarstad Haugland. Den gang sto det om fattige 116 stemmer.
  • Nå det 127 stemmer som skiller – og det i Sundsbøs favør! Å miste stortingsplassen når man faktisk får større oppslutning enn hovedkonkurrenten, gir ingen god følelse. Sundsbø vant duellen, men tapte mandatet.
  • Årsaken er at de 19 utjevningsmandatene – ett for hvert fylke – regnes ut med utgangspunkt i hele landet som en valgkrets. Partier som har nådd dårligst opp i kampen om distriktsmandatene, har størst sjanse på utjevning. I runde to lå KrF foran sin tidligere sentrumskamerat i køen fordi Senterpartiet er store i Distrikts-Norge og har fått mange faste mandater her. Hareide kapret Akershus og da det kom til Sp var det ene utjevningsmandatet i vårt fylke tatt. Isteden fikk Per Olaf Lundteigen i Buskerud stortingsplass.
  • Den skal stå opp tidlig om morran, den som skal skjønne den norske valgordningen.

Stoltenbergs bragd

  • Arbeiderpartiets gode valgresultat – som vi må tilbake til 1997 for å finne maken til – er en stor personlig seier for statsminister Stoltenberg. I 1997 gikk for øvrig Thorbjørn Jagland av på 35,0 – han krevde 36,9.
  • Jens Stoltenberg og de rødgrønne gjør en historisk bragd når de som flertallsregjering presterer å bli gjenvalgt. SV opplever som ventet en relativ sterk tilbakegang, mens Senterpartiet ligger omtrent på samme nivå som sist. Det kunne gått verre for Sp. Partiet har en relativt fersk partileder som trenger litt mer tid på å gjøre seg bekvem i rollen. Liv Signe Navarsete faller litt igjennom i de store fjernsynsdebattene. Sp har heller ikke hatt så mange av sine store saker oppe i valgkampen. Distriktspolitikken har for eksempel vært helt fraværende.
  • Det er opplest og vedtatt at Erna Solberg har gjort en god valgkamp. Etter det elendige valgresultatet sist kunne det da også bare gå en vei; oppover. Likevel sto ikke jubelen i taket i Høyres Hus i går kveld. 17-tallet er ganske pent, men ikke mer enn rundt 3 prosentpoeng opp fra 2005. Med fortsatt rødgrønt flertall, opplever mange Høyre-folk en liten nedtur, men for Erna Solberg er denne valgkampen likevel en personlig seier som gjør at hun sitter trygt som partileder. I alle fall noen år til.
  • Venstre og Lars Sponheim fikk æren for strategien om å gjøre Erna Solberg til den mest sannsynlige borgerlige statsministerkandidaten, men blir ikke belønnet av velgerne. Lars Sponheim går av med æren i behold. For fire år siden stemte Høyre-velgere taktisk for å få Venstre over sperregrensen. Denne gang stemte de på Høyre. At Venstre igjen er under sperregrensen er en stor nedtur, men i Akershus, der andrekandidaten Abid Raja har ført en høyprofilert valgkamp, får partiet distriktsmandatet i Borghild Tenden. Men Rajas drøm falt i grus.
  • Sett i lys av de siste ukers triste galluper, må Frp være svært fornøyd med oppslutningen denne gang. Frp er fremdeles det klart største partiet på borgerlig side og kan ha fått et lite løft på målingene de siste dagene. Dette er tidenes beste stortingsvalg for Frp og Siv Jensen.
  • Da de borgerlige slikket sine sår for fire år siden, ble det snakket om nødvendigheten av bredere samarbeid. Det klarte de ikke å få til. Både Venstre og KrF vil kanskje revurdere sitt syn i løpet av fireårsperioden. De er slett ikke belønnet av velgerne for sin prinsippfaste Frp-motstand.
  • Bred borgerlig samling må til for å vippe Jens Stoltenberg ut av statsministerstolen. Han har i denne valgkampen – som i 2005 – vist at han er en formidabel motstander.

Hver stemme teller

  • I dag er det stortingsvalg og vanligvis sitter 20-25 prosent hjemme. En vanlig innvending blant sofavelgerne er at deres stemme uansett ikke vil være utslagsgivende. Men det er en gal slutning i det som ligger an til å bli dødt løp mellom blokkene.
  • I mange fylker er det bare noen få stemmer som skal til før det tipper den ene eller andre veien; fra borgerlig til rødgrønt eller motsatt. Mye tyder på at etternølerne – de som bestemmer seg i siste liten – kan avgjøre alt i dette thrillervalget som blir minst like spennende som i 2005.
  • Mye står på spill i dag. Hver stemme teller. Du avgjør. Men bare hvis du bruker stemmeretten din.

Vi kaster ikke stein på asylsøkere, vel ...

  • Det er vanskelig å vite hvem man skal redde når så mange later som de drukner. Jens Stoltenberg brukte i en fjernsynsdebatt denne treffende uttalelsen om den store utfordringen med alle grunnløse asylsøkere som kommer til Norge. Det er mange som ikke kan svømme, og vi plikter å undersøke hvem som virkelig er forfulgt og i nød – også når folkekravet om å kaste stein på dem isteden, er voksende.
  • Asyldebatten blusset opp igjen i valgkampens sluttfase. Ikke uventet ble den et dominerende innslag i den Oddvar Stenstrøm-ledede partilederdebatten på TV2 lørdag kveld. Ingen kan slå Fremskrittspartiet i dette spørsmålet, selv om også Oslo Aps Rune Gerhardsen og Jan Bøler nå har fylt lommene sine med småstein.
  • Streng, men rettferdig, er blitt et mantra hos alle de andre partiene og politikerne. Bare Venstres Lars Sponheim og Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre våger fremdeles å legge til at det å søke asyl og beskyttelse, er en menneskerett. De framhever også at rettsstaten må gjelde for alle.
  • Asyl defineres som tilfluktssted for forfulgte, men asylsøkerbegrepet har mistet sin aktelse. Det skyldes selvsagt det faktum at svært mange som kommer til Norge, helst uten papirer, er mennesker som ikke har behov for beskyttelse.
  • Stort sett handler det om personer som søker lykken og et bedre liv for seg selv og sine barn. Og hvem kan egentlig klandre dem for det? Men de er altså grunnløse asylsøkere, og deres søknader om opphold skal ikke innvilges. De skal sendes hjem. Det er det naturligvis tverrpolitisk enighet om.
  • Når asyl er blitt et fyord, skyldes det også en unyansert offentlig debatt der innvandring, asylsøkere og kriminalitet sauses sammen i en grumsete suppe. Og fordi vi er så flinke til å skjære alle over en kam, er asylsøkere blitt en gruppe mennesker vi skal møte med stor mistenksomhet, nesten som fiender.
  • De “id-løse” er særlig skumle i asyldebatten. De er på en måte dobbelt fremmede fordi vi ikke vet hvem de er. En del av dem er åpenbart kriminelle elementer. De må bekjempes med spesielle tiltak innenfor rettsstatens rammer; de må stanses, straffes og sendes ut. Det er imidlertid ikke slik at alle som mangler id-papirer, er kjeltringer. Folk som er på flukt kan jo ikke oppsøke myndighetene i eget hjemland og be om pass.
  • Den store utfordringen er å skille de reelle asylsøkerne fra de grunnløse. Det er en prosess som nødvendigvis må ta noe tid. Internering av samtlige asylsøkere og fengsling uten lov og dom, som Frp og enkelte Ap-politikere foreslår, er strengt, men urettferdig. Loven må være lik for alle.

Frp er ikke en krakk

  • Det hjelper ikke at Siv Jensen omfavner Erna Solberg når Lars Sponheim oppfører seg som om Frp-lederen har svineinfluensa.
  • Isfronten mellom Siv og Erna er tilsynelatende brutt. På oppfordring fra en journalist klemte de hverandre etter en partilederdebatt på nettet. Det så omtrent like hjertelig ut som en Stoltenberg/Giske-kos. Etterpå forsikret de at de skulle felle Jens Stoltenberg allerede i Trontaledebatten. Men det er også det eneste de fire borgerlige partiene er enige om. Vi vet fremdeles ikke hvordan de skal styre eller hva slags politikk som vil bli ført.
  • Politikere har en egen evne til å si noe før valg – og gjøre noe annet etterpå. Derfor spekuleres det fortsatt i om Frp kommer til å støtte en regjering med de gamle bondevikpartiene. Egentlig burde vi tatt våre folkevalgte på ordet og slått fast en gang for alle at svaret er nei: Fremskrittspartiet kommer ikke til å være fødselshjelper for en borgerlig regjering partiet ikke selv er med i.
  • Nå er riktig nok vår konstitusjon skrudd sammen slik at en regjering ikke trenger flertall for å bli innsatt, bare majoriteten mot seg for å bli felt. Men Siv Jensen har jo til og med skrevet under på et dokument hvor hun forsikrer at Frp ikke vil støtte budsjettet til en Høyre/KrF/Venstre-regjering. Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten har imidlertid en løsning også på dette når de påpeker at de kan styre med Stoltenberg-regjeringens budsjett for å unngå å bli felt. Men det tar jeg ikke alvorlig. At en borgerlig mindretallsregjering skal overleve ved å føre rødgrønn politikk, ville jo ført oss ut i parodien.
  • Siv Jensen må vise at hun mener alvor, og motbevise at Frp bare er en krakk som de tre andre partiene bruker for å krabbe inn i regjeringskontorene med og sparker bort etterpå, slik statsminister Jens Stoltenberg uttalte i partilederdebatten i går kveld. Jeg tror Siv Jensens plan er å gi Venstre og KrF skylda for borgerlig sammenbrudd og la Jens Stoltenberg fortsette som statsminister alene.

Din stemme er mindre verdt

  • Hvis du bor i Akershus eller Oslo er din stemme i dette stortingsvalget under halvparten så mye verdt som stemmen til en fra Finnmark. Valgloven sørger for at “bergknatter og knøs” har politisk innflytelse i dette landet. Hadde vi fjernet det som kalles arealfaktoren fra valgloven, ville Oslo og Akershus fått to ekstra mandater hver.
  • Akershus-benken ville økt fra 16 til 18, og det ville sannsynligvis blitt plass til både Dagfinn Sundsbø (Sp) og KrFs Knut Arild Hareide som i dette valget ser ut til å måtte slåss om utjevningsmandatet. Formelen for fylkene er at det gis ett poeng per innbygger og 1,8 poeng per kvadratkilometer. Den enorme Finnmarksvidda er dermed en politisk maktfaktor i dette landet.
  • Det handler om at distriktene skal bli hørt og at minoriteter skal være representert. Oslo-innflytelsen er uansett stor siden så å si samtlige viktige styringsinstitusjoner ligger i hovedstadsområdet.
  • Oslo Aps Marit Nybakk kaller imidlertid valgordningen vår parodisk og et demokratisk problem. Tallenes tale er at en stemme fra Finnmark er 2,4 ganger mer verdt enn en fra Østlandsområdet. Helt i nord holder det med 7.400 stemmer for å havne på Stortinget, mens en kandidat fra Oslo eller Akershus må ha rundt 18.000 velgere i ryggen.
  • Norge vil aldri kunne få en matematisk rettferdig valgordning i den betydning at det skal stå nøyaktig like mange velgere bak hver enkelt stortingsrepresentant. Det skyldes blant annet at vi har distriktsrepresentasjon, og at hvert av de 19 fylkene utgjør én valgkrets. Det går selvfølgelig an å se på hele landet som én krets – slik systemet er i Nederland – men det er tverrpolitisk enighet om dagens ordning og at distriktene skal ha en viss overrepresentasjon for å bli hørt.
  • Det er ikke mer enn en periode siden vi fikk en ny ordning som bedre tilfredsstiller det demokratiske prinsippet om «one man, one vote, one value». Det nye opplegget som vi fikk før 2005-valget tar hensyn til det faktiske innbyggertallet i sentrale strøk. Antall stortingsrepresentanter ble økt fra 165 til 169. Tallet på distriktsmandater ble kuttet til 150, men på grunn av innbyggertallet fikk Akershus en større del av denne kaka. Antallet distriktsmandater hos oss gikk opp fra 12 til 15, og vi fikk også et fast utjevningsmandat.
    Vår økning gikk den gang på bekostning av blant annet Nordland.
  • Arealfaktoren som gagner Finnmark kan selvsagt diskuteres, men det viktigste med valgsystemet nå er at antallet mandater fra hvert fylke skal justeres hvert åttende år i takt med befolkningsendringene.
    Norge sklir sørover. Med den veksten vårt fylke opplever, vil det ikke ta så lang tid før Akershus-benken igjen utvides.

Spriker i alle retninger

  • Et framtredende trekk ved denne valgkampen er de sprikende meningsmålingene. Det er mildt sagt ikke enkelt for velgerne å tolke partibarometrene de blir pepret med. Dagens RB-måling for Akershus er intet unntak.
  • Gjennomsnittsberegninger, som RBs valgekspert Svein Tore Marthinsen har gjort til en spesialitet, gir ofte et mer korrekt bilde enn enkeltmålinger. September-gallupene så langt viser noe som kan minne om en trend: Det ligger an til borgerlig flertall i det nye Stortinget, Høyre er i siget, Ap flater ut og Fremskrittspartiet faller.
  • Dagens Akershus-måling er et kraftig tilbakeslag for Ap i forhold til august. Mye tyder på at forrige gallup med historisk høy oppslutning for Ap i vårt fylke, rett og slett var feil. Om «korreksjonen» tilbake er like sterk som vi ser i dag, er imidlertid et åpent spørsmål. Men 28,7 prosent er nok nærmere Aps reelle nivå i Akershus enn 35,3 som i august. I 2005-valget som ga rødgrønt flertall, fikk Ap 30,5. Partiet beholder fem mandater, men kan glemme «seks på tinget».
  • Akershus skiller seg resultatmessig ut fra landet for øvrig, men når utslagene blir så store som i dag, er det nærliggende å forklare det med feilmarginer. Men det kan også være et uttrykk for at velgermassen ikke har «satt seg» ennå.
  • Frps hopp opp til det høye nivået fra i sommer, strider også mot de nasjonale trendene. Men hvis dette blir valgresultatet, har Frp igjen fem mandater fra Akershus. Det som er i tråd med andre galluper er Høyres opptur. Med den medvinden partiet opplever nå, er det naturlig at det også øker betydelig i sitt aller beste fylke. Jeg tror Høyre nå får inn fire på Tinget, og at André Dahl dermed berger stortingsplassen.
  • Venstres framgang stemmer også godt overens med andre galluper – og skolevalget. Med ytterligere framgang har Abid Raja faktisk sjansen på utjevningsmandatet som hittil har stått mellom Dagfinn Sundsbø (Sp) og Knut Arild Hareide (KrF). Det ligger med andre ord an til å bli en durabelig kamp mellom tre tidligere sentrumskamerater om det siste mandater fra Akershus.

Høyre bør ikke ta seieren på forskudd

  • «Vi må fortelle velgerne at uten et sterkt Høyre, blir det ingen borgerlig regjering», sa stortingsrepresentant André Dahl til RB i sommer. Da viste RBs fylkesmåling at Høyre lå på et bunnivå i Akershus, og at fylkeslederen selv var uten stortingsplass.
  • Det er åpenbart at budskapet har sunket inn hos velgerne, for de aller fleste målinger den siste tiden viser at Høyre er i siget. Og fordi de tre tidligere Bondevik-partiene til sammen synes å bli større enn Frp, snakker stadig flere om Erna Solberg som regjeringssjef.
  • Høyre holder tilsynelatende døren åpen også for Frp for å unngå at inntrykket Carl I. Hagen har skapt om at Fremskrittspartiet er blitt lurt, fester seg. Men det er klart for alle at en regjering med Høyre, KrF og Venstre nå er det mest reelle alternativet på borgerlig side. Planen – lagt av Lars Sponheim – er å tvinge Siv Jensen til å velge: En borgerlig regjering med Erna eller en sosialistisk med Jens.
  • Erna Solberg har kommet seg opp av den ubehagelige spagaten hvor hun hadde problemer med å forklare hva slags politikk Høyre ville føre i posisjon. Det er jo forskjell på å styre mot sentrum og mot ytterste høyre.
  • Klarer Høyre å holde løpet helt inn, er sjansen stor for at Dahl beholder stortingsplassen sin. Men Høyre kan ikke innkassere noen seier på forskudd. Riktignok går partiet fram, men de gjør det fra et historisk bunnivå. 14,1 prosent ble valgresultatet i 2005.

Er Erna en taskenspiller?

  • Så klarte ikke Carl I. Hagen å holde seg lenger: «Erna har lurt oss. Vi er blitt holdt for narr!»
  • Gamleformannen – som Siv Jensen og co. har holdt i bakgrunnen i valgkampen – kokte til slutt over av all flørtingen mellom de gamle Bondevik-partiene. Nå tror ikke lenger Hagen på Erna Solbergs forsikringer om at Høyre faktisk kan tenke seg å samarbeide med Frp i regjering. Høyre-lederens førstevalg har hele tiden vært Venstre og KrF.
  • Siv Jensen moderer uttalelsene og forsikrer at det ikke er noen isfront mellom henne og Erna, men irritasjonen er åpenbart stor i Fremskrittspartiet over at regjeringstoget synes å ha gått nok en gang. Alle som var på landsmøtet på Gardermoen i mai og opplevde regjeringsrusen, skjønner skuffelsen på Frp-grasrota nå. Skal Frp la seg ydmyke nok en gang?
  • Men sinnet retter seg ikke bare mot Høyre. I partilederutspørringen på TV2 i går ga Siv Jensen igjen uttrykk for det hun mener er udemokratisk og grovt urimelig; at småpartier som Venstre skal kunne holde Fremskrittspartiet på 20-25 prosent utenfor posisjoner for evig og alltid.
  • Mange tror at et borgerlig flertall vil tvinge fram en borgerlig regjering. Den politiske tyngdekraften er ofte sånn. I 2001 fikk vi for eksempel en borgerlig regjering som ingen partier hadde gått til valg på. KrF vendte sentrumsprosjektet ryggen så snart valgresultatet var klart.
  • Hvis Frp vil ut av opposisjonstilværelsen, kan ikke partiet nok en gang opptre som støtteparti for en borgerlig mindretallsregjering der det største borgerlige partiet ikke er med. Siv Jensen må vise at hun mener alvor. Problemet er bare at det vil føre til at Jens Stoltenberg fortsetter som statsminister …

Valgbloggen

Følges av 102 medlemmer.

Valgkampen er i gang, og politisk redaktør i Romerikes Blad Lars M.J. Hansen kommer til å blogge om valgkampen.

Du kan ikke skrive innlegg direkte i denne sonen, men skriv gjerne en kommentar!

Mer om sonen
Origo Valgbloggen er en sone på Origo. Les mer

Hvilket parti skal du stemme på?

Avstemning her!

Annonse